Tekst

Noen ganger er kunsten en snarvei til forvirring, andre ganger til forståelse. I blant litt av hvert.

Sommerfeldt-Colbergs verden

I 2010 viser Bente Sommerfeldt-Colberg verket Breathing Globe, en gjennomsiktig klode, et verdenskart som fyller utstillingsrommet i KunstCenteret Silkeborg Bad. Den eser ut i rommet i hele tre meter i diameter, fra gulv til tak. Sakte får globusen sin velkjente form, av luft som pumpes inn i den: Jorden ”puster”.

Luften blir en betingelse for at installasjonen skal få sin form, noe som virker både fornuftig og meningsfylt: vi må alle ha luft, og helst ren luft. Klimaspørsmålet henger i luften, men også en sitrende spenning omkring en ballong som kan sprekke, at noe kan gå galt.

Trusselen lurer i klimametaforen, men også konkret i materialet: 0,3 millimeter tykk pvc-duk må håndteres med omtanke. Og om vi kan skille verk fra maskin, eller kropp fra hjerne, planet fra menneske, er Sommerfeldt-Colbergs installasjon avhengig av en luftblåser, en maskin integrert i verket. Neppe noen grunn til å elaborere klimaperspektivet ytterligere – vi skjønner tegningen. Breathing Globe er et kunstverk som gir umiddelbar forståelse, og er lettere å huske enn statistikker og forskningsrapporter. (Ref det omdiskuterte bildet av isbjørnen på det bittelille isflaket i åpent hav).

Breathing Globe blir en fortelling om skjørhet og sårbarhet. Gallerirommet forvandles til en kuvøse, hvor vår verden puster ved hjelp av kunstig åndedrett. Verden blir kroppsliggjort, som noe som må tas vare på. Det assosiative kjennetegner Sommerfeldt-Colbergs kunst. Hun kobler flere elementer sammen som opprinnelig ikke har noe felles, og skaper ny mening. Hun bruker gjerne gjenstander med høy assosiativ verdi, som et hvitt klede i langsom dans gjennom rommet: laken, klesvask parlamentærflagg, liksvøp, og opphøyer det hverdagslige eller kjente til å si noe mer enn bare det vi ser. Kanskje er det en poetisk kommentar til århundrer med kvinners husarbeid, eller en estetisk bevegelse av ren form?

Twisted Sister

Installasjonen Twisted som ble vist i Trafo Kunsthall i 2008 kan også være et bilde på mer enn bare husarbeid, tanker og mardrømmer som gjør at du vrir deg i sengen om natten, fanget i en annen dimensjon. Eller som en kommentar til nyttetenkningen, til det feilaktige menneskesynet av mennesket som ressurs, at vi til enhver tid må prestere, og at disse ressursene skal og må utnyttes. Slikt er det jo ikke alle som er i stand til, og mange vil nok oppfatte verket som pinefullt. Kledet vris opp og blir til slutt stramt som et rep, hvor hver minste dråpe er tynt ut av den. Først på bristepunktet stanser vridningen. Tanken på middelalderens strekkbenker er ikke altfor fjern, hjernen vrir seg i møte med verket.

Feminin mekanikk

Gjennom mekanikk tilfører hun gjenstandene dynamikk, bevegelse – så de tas ut av sin vante sammenheng og får en surrealistisk motorikk, et tilsynelatende indre liv utenfor vår kontroll: de leggløse kunstløpsskøytenes forrykte og evige runddans som løpske proteser kommer raskt opp i hukommelsen som et av nyere norsk kunsthistories uforglemmelige blikkfang. Kunstnerkollega Mari Røysamb presiserer omkring Sommerfeldt-Colbergs skulpturer: ”De er menneskelige stedfortredere.” Eller som kunsthistoriker Jarle Strømodden bemerker: ”En maskin med et menneskelig ansikt.”

Sommerfeldt-Colbergs arbeider er vakre og feminine, men med mekanikkens urokkelige vilje og uforsonlige karakter. Det kinetiske er, om ikke en forutsetnng, så sterkt knyttet til opplevelsen. Det blir ikke helt det samme om strømmen går, for å si det slik. Likevel oppleves mekanikken og gjenstandene som blir beveget som likestilte, unnfanget og samlet som de er i én og samme idé.

Kinetikkens ubehag

Den åpenbare viljestyrken i Sommerfeldt-Colbergs prosjekt til tross: Uttrykket er mer antydende enn påståelig. Vi ser lite av den skrekkfilmtematikken eller det nygotisk skremmende steampunk eller såkalt viktoriansk (dampdrevet) teknologi kan mane frem; maskinene som tar over, den gale oppfinneren, de onde robotene. I grunnen er Sommerfeldt-Colbergs kunst så fjernt fra ompa-ompa eller kafkaeske maskinerier (som henrettelsesmaskinen ”I straffekolonien” hvor en gigantisk skrivemaskin gjennomborer den dømte med nåler som skriver inn dommen millimeter for millimeter) - som det går an å komme; men det er i alle fall nærliggende å bemerke den kinetiske skulpturens opphissende effekt på publikum; enten det er Jean Tinguélys burleske, rustne koreografi eller Kristoffer Myskjas skremmende installasjon hvor et modig publikum kan la seg vakuumpakke i noen sensasjonelle sekunder.

Sommerfeldt-Colbergs uttrykk er subtilt. Man kan få sagt mye uten å heve stemmen. Sommerfeldt-Colbergs beherskede estetikk og vevre mekanikk leverer visuelle dikt, som begynnelsen på en fortelling, som starten på en prosess, snarere enn et dramatisk klimaks.

Likevel er det ingen grunn til å kimse av det ubehaget verket Blind Pilot kan fremkalle: Et antikt bord hvor platen er dekket av verdenskartet (igjen det globale perspektivet) støpt i tinn, med forlengede, spjelkede ben. Møbelet styres ubønnhørlig og plutselig av en sensor og beveger seg rundt i rommet, som en kunstig edderkopp, en poltergeist som dunker formålsløst borti veggen, for så å skifte retning, et bord for teselskap med gale hattemakere.

Ingen illusjon

Lite av mekanikken er skjult for publikum. Den utgjør et vesentlig estetisk innslag i det ferdige produktet; ”jeg elsker mekaniske deler, de er som smykker”, sier Bente Sommerfeldt-Colberg. Om det kan skjule seg en robust motor et sted, er den synlige mekanikken feminin i oppbygningen, med tynne, tilsynelatende skjøre og vakre metalldeler. Utførelse og sammenheng må gjerne oppleves som nett. Denne ærligheten, eller åpenheten, krever en viss estetikk. At også lydene fra den mekaniske innretningen ikke er kamuflert, minner oss på at dette er menneskeskapt, det er ingen illusjon.

”Ideen er klar på forhånd,” forteller hun. ”Noen ganger våkner jeg om morgenen og har det klart i hodet; da har jeg drømt frem et kunstverk. Det er en sterk oppvåkning. ”

Sommerfeldt-Colbergs arbeidsprosess er drevet av sterk motivasjon og betydelig gjennomføringsevne. Før det ferdige kunstverket presenteres for publikum har det som regel vært utallige forsøk. Da har arbeidet gjerne blitt ferdigstilt i både to og tre eksemplarer før hun våger slippe det. Med årene legger hun mer vekt på forarbeidet enn tidligere, ”bruker litt mer tid til å tegne og tenke på forhånd”.

Naturen

På takterrassen i Sogn og Fjordane Kunstmuseum har Sommerfeldt-Colberg plassert et bord av plexiglass. Bordplaten fylles av vann ledet gjennom beina i transparente slanger, og det danner seg et vannspeil. Vannet er bordet, og omvendt. Gjennom speilinger i glasset og vannet blir omgivelsene fanget i kunstverket, og vi ser dem på en annen måte. Vi må bli kjent med det vi kjenner på nytt, uten at det føles fremmed. Bestanddelene er basalene vann, luft og lys. Igjen spiller hun på betingelsene, avhengigheten mellom elementene: mekanikk, kunst og natur. Tilstedeværelsen av mennesket i det menneskeskapte og i naturen, skyggen av noe. Det er ikke godt å si hvem som vinner dette spillet. Hennes kunst retter blikket vårt mot situasjoner det kan være lett å ta for gitt, eller glemme viktigheten av. Vi må tenke selv, og handle. På Tungenes fyr ytterst på Jærkysten, plasserte hun i 2008 et fyrtårn som ble fylt og tømt med vann i takt med tidevannet. Et fyrtårn fylt med vann! Det som skal varsle drukningsfare drukner selv, Havsikt leser jeg som beksvart humor, et memento mori, ikke glem at havet er mektig og lunefullt. Et episk eksempel på at det motsatte resultatet av den opprinnelige hensikten fører til undergangen.

Bente Sommerfeldt Colberg blir på en måte en påminnelsenes kunstner, men uten pekefinger eller knyttneve – snarere en fredelig advarsel, en åpen håndflate med mykt håndledd: ”Vent litt. Se her.”

	_______________________________________________________________________________
	Knut Blomstrøm
	Noen ganger er kunsten en snarvei til forvirring, andre ganger til forståelse. I blant litt av hvert. Sommerfeldt-Colbergs verden I 2010 viser Bente Sommerfeldt-Colberg verket Breathing Globe, en gjennomsiktig klode, et verdenskart som fyller utstillingsrommet i KunstCenteret Silkeborg Bad. Den eser ut i rommet i hele tre meter i diameter, fra gulv til tak. Sakte får globusen sin velkjente form, av luft som pumpes inn i den: Jorden ”puster”. Luften blir en betingelse for at installasjonen skal få sin form, noe som virker både fornuftig og meningsfylt: vi må alle ha luft, og helst ren luft. Klimaspørsmålet henger i luften, men også en sitrende spenning omkring en ballong som kan sprekke, at noe kan gå galt. Trusselen lurer i klimametaforen, men også konkret i materialet: 0,3 millimeter tykk pvc-duk må håndteres med omtanke. Og om vi kan skille verk fra maskin, eller kropp fra hjerne, planet fra menneske, er Sommerfeldt-Colbergs installasjon avhengig av en luftblåser, en maskin integrert i verket. Neppe noen grunn til å elaborere klimaperspektivet ytterligere – vi skjønner tegningen. Breathing Globe er et kunstverk som gir umiddelbar forståelse, og er lettere å huske enn statistikker og forskningsrapporter. (Ref det omdiskuterte bildet av isbjørnen på det bittelille isflaket i åpent hav). Breathing Globe blir en fortelling om skjørhet og sårbarhet. Gallerirommet forvandles til en kuvøse, hvor vår verden puster ved hjelp av kunstig åndedrett. Verden blir kroppsliggjort, som noe som må tas vare på. Det assosiative kjennetegner Sommerfeldt-Colbergs kunst. Hun kobler flere elementer sammen som opprinnelig ikke har noe felles, og skaper ny mening. Hun bruker gjerne gjenstander med høy assosiativ verdi, som et hvitt klede i langsom dans gjennom rommet: laken, klesvask parlamentærflagg, liksvøp, og opphøyer det hverdagslige eller kjente til å si noe mer enn bare det vi ser. Kanskje er det en poetisk kommentar til århundrer med kvinners husarbeid, eller en estetisk bevegelse av ren form? Twisted Sister Installasjonen Twisted som ble vist i Trafo Kunsthall i 2008 kan også være et bilde på mer enn bare husarbeid, tanker og mardrømmer som gjør at du vrir deg i sengen om natten, fanget i en annen dimensjon. Eller som en kommentar til nyttetenkningen, til det feilaktige menneskesynet av mennesket som ressurs, at vi til enhver tid må prestere, og at disse ressursene skal og må utnyttes. Slikt er det jo ikke alle som er i stand til, og mange vil nok oppfatte verket som pinefullt. Kledet vris opp og blir til slutt stramt som et rep, hvor hver minste dråpe er tynt ut av den. Først på bristepunktet stanser vridningen. Tanken på middelalderens strekkbenker er ikke altfor fjern, hjernen vrir seg i møte med verket. Feminin mekanikk Gjennom mekanikk tilfører hun gjenstandene dynamikk, bevegelse – så de tas ut av sin vante sammenheng og får en surrealistisk motorikk, et tilsynelatende indre liv utenfor vår kontroll: de leggløse kunstløpsskøytenes forrykte og evige runddans som løpske proteser kommer raskt opp i hukommelsen som et av nyere norsk kunsthistories uforglemmelige blikkfang. Kunstnerkollega Mari Røysamb presiserer omkring Sommerfeldt-Colbergs skulpturer: ”De er menneskelige stedfortredere.” Eller som kunsthistoriker Jarle Strømodden bemerker: ”En maskin med et menneskelig ansikt.” Sommerfeldt-Colbergs arbeider er vakre og feminine, men med mekanikkens urokkelige vilje og uforsonlige karakter. Det kinetiske er, om ikke en forutsetnng, så sterkt knyttet til opplevelsen. Det blir ikke helt det samme om strømmen går, for å si det slik. Likevel oppleves mekanikken og gjenstandene som blir beveget som likestilte, unnfanget og samlet som de er i én og samme idé. Kinetikkens ubehag Den åpenbare viljestyrken i Sommerfeldt-Colbergs prosjekt til tross: Uttrykket er mer antydende enn påståelig. Vi ser lite av den skrekkfilmtematikken eller det nygotisk skremmende steampunk eller såkalt viktoriansk (dampdrevet) teknologi kan mane frem; maskinene som tar over, den gale oppfinneren, de onde robotene. I grunnen er Sommerfeldt-Colbergs kunst så fjernt fra ompa-ompa eller kafkaeske maskinerier (som henrettelsesmaskinen ”I straffekolonien” hvor en gigantisk skrivemaskin gjennomborer den dømte med nåler som skriver inn dommen millimeter for millimeter) - som det går an å komme; men det er i alle fall nærliggende å bemerke den kinetiske skulpturens opphissende effekt på publikum; enten det er Jean Tinguélys burleske, rustne koreografi eller Kristoffer Myskjas skremmende installasjon hvor et modig publikum kan la seg vakuumpakke i noen sensasjonelle sekunder. Sommerfeldt-Colbergs uttrykk er subtilt. Man kan få sagt mye uten å heve stemmen. Sommerfeldt-Colbergs beherskede estetikk og vevre mekanikk leverer visuelle dikt, som begynnelsen på en fortelling, som starten på en prosess, snarere enn et dramatisk klimaks. Likevel er det ingen grunn til å kimse av det ubehaget verket Blind Pilot kan fremkalle: Et antikt bord hvor platen er dekket av verdenskartet (igjen det globale perspektivet) støpt i tinn, med forlengede, spjelkede ben. Møbelet styres ubønnhørlig og plutselig av en sensor og beveger seg rundt i rommet, som en kunstig edderkopp, en poltergeist som dunker formålsløst borti veggen, for så å skifte retning, et bord for teselskap med gale hattemakere. Ingen illusjon Lite av mekanikken er skjult for publikum. Den utgjør et vesentlig estetisk innslag i det ferdige produktet; ”jeg elsker mekaniske deler, de er som smykker”, sier Bente Sommerfeldt-Colberg. Om det kan skjule seg en robust motor et sted, er den synlige mekanikken feminin i oppbygningen, med tynne, tilsynelatende skjøre og vakre metalldeler. Utførelse og sammenheng må gjerne oppleves som nett. Denne ærligheten, eller åpenheten, krever en viss estetikk. At også lydene fra den mekaniske innretningen ikke er kamuflert, minner oss på at dette er menneskeskapt, det er ingen illusjon. ”Ideen er klar på forhånd,” forteller hun. ”Noen ganger våkner jeg om morgenen og har det klart i hodet; da har jeg drømt frem et kunstverk. Det er en sterk oppvåkning. ” Sommerfeldt-Colbergs arbeidsprosess er drevet av sterk motivasjon og betydelig gjennomføringsevne. Før det ferdige kunstverket presenteres for publikum har det som regel vært utallige forsøk. Da har arbeidet gjerne blitt ferdigstilt i både to og tre eksemplarer før hun våger slippe det. Med årene legger hun mer vekt på forarbeidet enn tidligere, ”bruker litt mer tid til å tegne og tenke på forhånd”. Naturen På takterrassen i Sogn og Fjordane Kunstmuseum har Sommerfeldt-Colberg plassert et bord av plexiglass. Bordplaten fylles av vann ledet gjennom beina i transparente slanger, og det danner seg et vannspeil. Vannet er bordet, og omvendt. Gjennom speilinger i glasset og vannet blir omgivelsene fanget i kunstverket, og vi ser dem på en annen måte. Vi må bli kjent med det vi kjenner på nytt, uten at det føles fremmed. Bestanddelene er basalene vann, luft og lys. Igjen spiller hun på betingelsene, avhengigheten mellom elementene: mekanikk, kunst og natur. Tilstedeværelsen av mennesket i det menneskeskapte og i naturen, skyggen av noe. Det er ikke godt å si hvem som vinner dette spillet. Hennes kunst retter blikket vårt mot situasjoner det kan være lett å ta for gitt, eller glemme viktigheten av. Vi må tenke selv, og handle. På Tungenes fyr ytterst på Jærkysten, plasserte hun i 2008 et fyrtårn som ble fylt og tømt med vann i takt med tidevannet. Et fyrtårn fylt med vann! Det som skal varsle drukningsfare drukner selv, Havsikt leser jeg som beksvart humor, et memento mori, ikke glem at havet er mektig og lunefullt. Et episk eksempel på at det motsatte resultatet av den opprinnelige hensikten fører til undergangen. Bente Sommerfeldt Colberg blir på en måte en påminnelsenes kunstner, men uten pekefinger eller knyttneve – snarere en fredelig advarsel, en åpen håndflate med mykt håndledd: ”Vent litt. Se her.”